Møt forfatterne bak Tios trygge dag, del 2

I andre del om forfatterne bak Tios trygge dag møter du Lone Haugland fra Tønsberg, selvvalgt enestående mor til Alva. Hun er healer, livsveileder og ritualleder og avholder onlinekurs i bedriften Sjelsliv.

Tilknytning resonnerte med min livsstil

Allerede før jenta mi blei født visste jeg at jeg ville bli en tilknytta forelder. Jeg leste Ina May Gaskin og Jesper Juul, hadde kjøpt inn bæresjal og gledet meg stort til å fødes som mamma og å få ta vare på den nye babyen. Samtidig hadde jeg en intuitiv forståelse av at som alenemor ville det aller enkleste for meg være å ha henne tett inntil bestandig. Harmonisk tosomhet; trygt for henne, trygt for meg.

Jeg var helt klar for å amme og samsove, men hadde også kjøpt barnevogn og sprinkelseng – for det var jo det «alle» rundt meg sa jeg trengte! For å si det kort, så ble den fancy vogna solgt raskt og springelsenga kom først delvis i bruk da hun fylte 2,5 år. Da ble den stripset fast inntil min seng med den ene veggen nede, men fortsatt samsover vi og jeg ammer henne i søvn om natta.

alva_sleep-3-of-28Ammetrøbbel i starten

Frøkna mi ble født hjemme på sofaen min noen uker før termin, med bare en hjemmefødseljordmor og min egen mamma tilstede. Hun var veldig trøtt i starten; hun bare sov og sov, så det var utfordrende å få i gang melken fordi hun helst ville sove og ikke suge.

Jeg fikk god oppfølging fra dyktige ammehjelpere, brukte hjelpebryst og mottok supre ernæringsråd underveis. Og jeg pustet og pustet dypt; for ikke å stresse meg opp eller å føle på utilstrekkelighet over å ikke kunne amme barnet mitt – som jeg hadde tatt som en selvfølge at jeg skulle før fødselen.

Heldigvis fikk vi fart på melka etterhvert, og hun er fortsatt glad i å få seg litt «puppi» på munnen sin. Jeg tror på naturlig ammeslutt, der hun selv får bestemme når hun er klar til å gi slipp på den kjente og kjære tryggheten det gir henne å die.

Støtte fra de nærmeste

En del mennesker rundt meg hadde mange gode og velmenende råd om barneoppdragelse, men jeg har alltid gått min egen vei. Heldigvis har familien og de nærmeste backet meg opp. Jeg var også 39 år da jeg ble mor, og var trygg på hvem jeg er som person, hva som er mine viktigste livsverdier og min egen overbevisning i forhold til oppvekst.

Kosebæring
Kosebæring

 

Omgangskretsen min kom etterhvert til å bestå av likesinnede tilknytta foreldre, som har gjort det så mye mye enklere å ta de rette valgene for oss. Når man er sammen med folk som gjør det samme som en selv blir det normen. Ganske snart resirkulerte jeg bøkene om oppdragelse og har for det meste brukt intuisjonen til å føle inn hva som passer meg og barnet mitt best.

Veien har blitt til mens vi har gått den. Eller, jeg har båret henne overalt, helt til hun kunne gå selv – på ettårsdagen sin startet hun med det. Det har blitt mindre bæring etterhvert, selv om vi gjerne tar en runde i ringslynga med kosebæring om kvelden eller hvis noe er trist og leit…

Vårt hverdagsliv nå

Alva har begynt i Steinerbarnehagen like ved her vi bor. Det var ikke enkelt å skilles ad, selv om hun var nesten 2 år da hun startet der. Jeg hadde masse motstand i meg mot å være borte fra alvefrøet mitt! Men som enslig forsørger må jeg tjene til livets opphold, og hun trives der med relativt korte dager på 6 timer.

Og personalet er fantastiske, de viderefører alt det jeg tror på som mor, så det fungerer godt for oss to. Jeg fikk bruke nesten en måned på tilvenning, fordi det var en krevende øvelse i separasjon for oss begge, å bryte symbiosen vår. Og det tok nesten hele høstsemesteret å få henne til å sove i vogn der, det var helt nytt og ukjent for henne å ikke la søvnen komme på mammas fang med puppen i munnen.

Hverdagen har falt på plass i en rolig rytme. Jeg får fokusert på å jobbe med det jeg elsker å gjøre, og hun utfolder seg med alderstilpassede aktiviteter, utvikler kreativitet og spiser god øko-mat. Når vi kommer hjem har vi en halvtime i gyngestolen med amming og småprat for å forbinde oss og gjenopprette tilknytningen etter timene fra hverandre, før hun hjelper meg med middagen.

Samskapelsen av Tios trygge dag

Vi elsker å lese bøker sammen og er mye på biblioteket, men jeg har forgjeves lett etter en bok som reflekterer vår hverdag. Det å kunne speile seg i ting man ser omkring seg er viktig, fordi man som barn befester hvem man er som menneske ved å observere omgivelsene sine.

Det er et digert tomrom i barnebokhyllene – det finnes så og si ingen litteratur om tilknytning som er beregnet på barn. Og da Ellen-Marie og jeg snakket om denne mangelen en gang vi møttes tenkte vi umiddelbart «jammen, når ikke det eksisterer en sånn bok får vi jo lage den selv!». Slik fikk vi inspirasjon til å lage Tios trygge dag, og da var det bare å sette i gang med å manifestere den boka vi begge hadde savnet å lese for våre barn.

Vi er skikkelig fornøyde med og stolte av resultatet, og vi er sikre at flere kommer til å sette stor pris den.
Du kan bestille ditt eksemplar her på bestillingsskjemaet

Møt forfatterne bak Tios trygge dag, del 1

Jeg heter Ellen-Marie Suther-Baker, er gift og har to barn på 6 og 3 år. Jeg har samfunnsfaglig utdanning, men etter at andremann kom har jeg valgt å være hovedsakelig hjemmeværende nå som barna er små.

Etter jeg fikk barn er jeg blitt mer og mer interessert i tilknytning og dens enorme viktighet. Jeg har utdannet meg til babymassasjeinstruktør og har opprettet Nær Babymassasje, som er i en oppstartsfase nå.

Instinktet vekkes til live hos den nye moren

Etter jeg ble mor for 6 år siden våknet det noen instinkter hos meg. Før jeg fikk barn selv, syntes jeg blant annet «Supernanny» var bra. Så mye kan man altså forandre seg!

Allerede første natta på sykehuset med ny baby sa jeg til mannen: «jeg må bare ha hun over i senga». Jeg hadde ikke klart å sove, og hver eneste lille lyd fra babyen gjorde at jeg måtte reise meg halvveis opp og kikke oppi plastboksen hun lå i, for å se om hun hadde det bra.

Og neimen var ikke det rart, hun hadde jo tross alt vært inni magen min i 9 mnd, og nå skulle hun plutselig sove i en egen seng separat fra meg, helt ny i verden, stikk motsatt av den omsluttende livmoren og lyden av mine hjerteslag. Vi fortsatte samsovingen etter vi kom hjem, og nummer to har aldri sett innsiden av en sprinkelseng.

20150926_NorwayBF_0747OA

Naturlig å holde barnet sitt tett inntil seg

Det var ikke før førstemann var ca ett år at jeg forstod at måten vi gjorde ting på, kunne bli beskrevet som tilknytningsomsorg. Vi gjorde jo bare det som var naturlig for oss.

Før jeg fikk barn tenkte jeg også at jeg skulle kun amme til barnet var 1 år, det var liksom en magisk grense der. Men jenta elska jo puppen, også var hun jo fortsatt så lita, så vi bare fortsatte, det var jo bare så naturlig for oss. Amming og samsoving på natta var også med på å gjøre opp for all den tiden jeg måtte være borte fra henne på jobb på dagen. Og ingenting kan vel trøste en toddler mer enn puppen. Jeg tror faktisk det er mange flere som ammer utover 1 år enn det man kanskje har inntrykk av.

Fra en til to – og kunnskapen vokser

Med førstemann fikk jeg ikke til bæretøy. Husker jeg stod hjemme i stua aleine og knota med det lange sjalet, og ikke virka det som hun likte det heller, så uten noe hjelp rundt meg gav jeg opp. Det ble kun litt bæring i sele på tur når hun ble større. Med andremann var jeg fast bestemt at jeg skulle bære fra starten, hadde satt meg godt inn i det, og han ble bært fra fødsel. Og godt var det, siden han nekta å ligge i vogn. Bæring ble mer enn bare praktisk, for det er det virkelig, det ble kos og tilknytning også.

Sammen med Lone startet vi også Bæreglede i Vestfold- gruppa på facebook, der det blir avtalt jevnlige bæretreff i vårt fylke. Ingenting er mer gull verdt enn å faktisk få noen til å vise hvordan bæretøy funker når man plutselig står der med baby i den ene hånda og bæretøy i den andre.

Et savn som førte til at boken ble til

Alt dette, med samsoving, amming, bæring, som er en stor del av vår hverdag er noe jeg har savnet i barnebøker. Det blir liksom rart å lese en bok der en forelder legger barnet i en sprinkelseng på eget rom, sier god natt og går ut, da det er noe barna mine aldri har opplevd. Dette savnet etter noe barna våre kan identifisere seg med var et felles savn for Lone og meg. Vi bestemte oss derfor for å gjøre noe med det, og slik utviklet Tios trygge dag seg.

I del 2 om forfatterne er det Lone sin tur til å presentere seg og sin vei 🙂

Du kan bestille ditt eksemplar her på bestillingsskjemaet