Møt forfatterne bak Tios trygge dag, del 1

Jeg heter Ellen-Marie Suther-Baker, er gift og har to barn på 6 og 3 år. Jeg har samfunnsfaglig utdanning, men etter at andremann kom har jeg valgt å være hovedsakelig hjemmeværende nå som barna er små.

Etter jeg fikk barn er jeg blitt mer og mer interessert i tilknytning og dens enorme viktighet. Jeg har utdannet meg til babymassasjeinstruktør og har opprettet Nær Babymassasje, som er i en oppstartsfase nå.

Instinktet vekkes til live hos den nye moren

Etter jeg ble mor for 6 år siden våknet det noen instinkter hos meg. Før jeg fikk barn selv, syntes jeg blant annet «Supernanny» var bra. Så mye kan man altså forandre seg!

Allerede første natta på sykehuset med ny baby sa jeg til mannen: «jeg må bare ha hun over i senga». Jeg hadde ikke klart å sove, og hver eneste lille lyd fra babyen gjorde at jeg måtte reise meg halvveis opp og kikke oppi plastboksen hun lå i, for å se om hun hadde det bra.

Og neimen var ikke det rart, hun hadde jo tross alt vært inni magen min i 9 mnd, og nå skulle hun plutselig sove i en egen seng separat fra meg, helt ny i verden, stikk motsatt av den omsluttende livmoren og lyden av mine hjerteslag. Vi fortsatte samsovingen etter vi kom hjem, og nummer to har aldri sett innsiden av en sprinkelseng.

20150926_NorwayBF_0747OA

Naturlig å holde barnet sitt tett inntil seg

Det var ikke før førstemann var ca ett år at jeg forstod at måten vi gjorde ting på, kunne bli beskrevet som tilknytningsomsorg. Vi gjorde jo bare det som var naturlig for oss.

Før jeg fikk barn tenkte jeg også at jeg skulle kun amme til barnet var 1 år, det var liksom en magisk grense der. Men jenta elska jo puppen, også var hun jo fortsatt så lita, så vi bare fortsatte, det var jo bare så naturlig for oss. Amming og samsoving på natta var også med på å gjøre opp for all den tiden jeg måtte være borte fra henne på jobb på dagen. Og ingenting kan vel trøste en toddler mer enn puppen. Jeg tror faktisk det er mange flere som ammer utover 1 år enn det man kanskje har inntrykk av.

Fra en til to – og kunnskapen vokser

Med førstemann fikk jeg ikke til bæretøy. Husker jeg stod hjemme i stua aleine og knota med det lange sjalet, og ikke virka det som hun likte det heller, så uten noe hjelp rundt meg gav jeg opp. Det ble kun litt bæring i sele på tur når hun ble større. Med andremann var jeg fast bestemt at jeg skulle bære fra starten, hadde satt meg godt inn i det, og han ble bært fra fødsel. Og godt var det, siden han nekta å ligge i vogn. Bæring ble mer enn bare praktisk, for det er det virkelig, det ble kos og tilknytning også.

Sammen med Lone startet vi også Bæreglede i Vestfold- gruppa på facebook, der det blir avtalt jevnlige bæretreff i vårt fylke. Ingenting er mer gull verdt enn å faktisk få noen til å vise hvordan bæretøy funker når man plutselig står der med baby i den ene hånda og bæretøy i den andre.

Et savn som førte til at boken ble til

Alt dette, med samsoving, amming, bæring, som er en stor del av vår hverdag er noe jeg har savnet i barnebøker. Det blir liksom rart å lese en bok der en forelder legger barnet i en sprinkelseng på eget rom, sier god natt og går ut, da det er noe barna mine aldri har opplevd. Dette savnet etter noe barna våre kan identifisere seg med var et felles savn for Lone og meg. Vi bestemte oss derfor for å gjøre noe med det, og slik utviklet Tios trygge dag seg.

I del 2 om forfatterne er det Lone sin tur til å presentere seg og sin vei 🙂

Du kan bestille ditt eksemplar her på bestillingsskjemaet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s